Kampen om vippestatene

Den 8. november er det først til 270 valgmenn som blir verdens mektigste person. Hvordan foregår sirkuset hvor over 100 millioner amerikanere vil gå til valgurnene?

Nominasjonskampen er over, ballongene har falt ned fra taket under landsmøtene og kandidatene har startet å hamre inn sitt budskap. Hillary Clinton vil videreføre det meste av politikken til Obama-administrasjonen. Donald Trump vil gjøre enorme forandringer og gjøre USA flott igjen. Nå starter den virkelige kampen – slaget om vippestatene. Det viktigste på valgdagen er ikke hvem som får flest stemmer eller hvem som vinner flest delstater. For eksempel fikk den tapende kandidaten i 1824, 1876, 1888 og 2000 flere stemmer enn vinneren. Tidligere visepresident Al Gore tapte presidentvalget i 2000, men fikk totalt over 500 000 flere stemmer enn George W. Bush. Selvfølgelig er det ønskelig at alt dette går kandidatenes vei, men det er ikke nødvendig for å vinne presidentvalget. 270 er det magiske tallet – husk det. Hele valgkampen er bygget opp rundt om å få akkurat nok stemmer til å bli arvtageren etter president Obama.

USA har et valgsystem som heter «Electoral College». Hver delstat har valgmenn som er bundet og formelt utpeker USAs neste president. Det er viktig å understreke at det er velgerne som bestemmer. Valgmennene velger presidenten kun i teorien. Hvor mange valgmenn en delstat har, er basert på folketall og antall medlemmer i Kongressen. For eksempel har folkerike delstater som California og New York mange valgmenn. Mindre delstater som Delaware og Wyoming har få valgmenn å kjempe om. Totalt kjemper presidentkandidatene om 538 valgmenn. For å bli president må Hillary Clinton eller Donald Trump minst vinne 270 valgmenn. Vinner en kandidat en delstat får kandidatene valgmennene og sånn fortsetter det helt til det magiske tallet er nådd. Hvis det blir uavgjort vil Representantenes hus avgjøre hvem som blir president. Dette skjedd sist i 1824 når John Quincy Adams ble president. Som for øvrig var første gang sønnen til en tidligere president ble president – men ikke den siste.

USA har et system som heter Winner Takes All. Det vil si at en kandidat vinner en delstat hvis kandidaten får en stemme mer enn motstanderen. Mindretallets stemmer teller i grunn ikke. Dette gjelder alle delstatene, med unntak av Maine og Nebraska, som har en proporsjonal fordeling. Om en kandidat vinner en delstat med en stemme eller hundretusen stemmer, er ikke det viktigste. Dette er også med i valgkampstrategien. Hvis kampanjene er rimelig sikre på seier i en delstat bør  ressurser  heller brukes i en delstater hvor det er dødt løp. I delstater hvor det er en stor andel av republikanske eller demokratiske velgere, vet kampanjene at det blir seier uansett om kandidaten vinner med en liten eller formidabel margin. Derfor blir det et skarpt fokus på vippestatene. I disse delstatene blir det som regel jevnt, og hver eneste stemme kan bli avgjørende.

Geografisk står republikanerne sterkere i nordvestlige midtvesten og i sørstatene. Disse delstatene omtales som røde. Demokratene har grep om delstatene ved kystene og i det nordøstlige USA. Disse delstatene har betegnes som blå. I disse delstatene er det overveldende flertall av republikanske eller demokratiske velgere. Kampanjene bruker verken tid eller ressurser i disse delstatene. USA har 50 delstater, men det er i kun rundt 10 av dem duellen skal avgjøres. Dette er de mye omtalte vippestatene. Eksempler på vippestater er Ohio, Florida, Virginia, New Hampshire, Iowa, Colorado, Nevada, North Carolina, Wisconsin og Pennsylvania. I en vippestat er en delstat hvor fordelingen mellom demokrater og republikanere er relativ lik. I en vippestat er det moderate og uavhengige velgere som bestemmer, og resultatet kan vippe begge veier.

Valget avgjøres i vippestatene, derfor foregår valgkampen i vippestatene. President- og visepresidentkandidatene befinner seg kun i disse delstatene frem til valgdagen 8. november. Unntaket er hvis kandidatene samler inn penger, gir intervjuer til media og reiser utenlands. I skrivende stund er status at Hillary Clinton har gått fra en liten favoritt til en middels favoritt. Det var jevnt etter det republikanske landsmøte, men siden har Clinton rykket ifra. Hun fikk et løft etter det demokratiske landsmøte, og Donald Trump har gjort flere store valgkamptabber. Det er hovedgrunnen til at Clinton har økt ledelsen i vippestatene og til en viss grad skapt krisestemning i Trump-kampanjen. Dette er Hillary Clintons sitt valg å tape, slik tallenes tale er noen få måneder før valget.

Foto: Gage Skidmore. 

Publisert i Romerikes Blad 3. september.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s